Sjangerbegrepet, part 2

Ja, det er litt stusselig å sitte her og nerde klokka halv 11 på en fredags kveld. Men jeg står litt fast med analysen, og nå er det kun 6 små dager til den skal leveres. Og selv om det er digg med lang sommerferie, så har jeg satset på å ha eksamen den 23. mai i år. Og da må det jo en viss innsats til. Men nok om det.

Jeg tenkte jeg skulle fylle på med enda et innlegg om sjanger jeg. Inspirert av meg selv og Susanne i grunn. Håper det er flere som legger ut sine!
På side 192 i Tekst & Kontekst har forfatterne definert sjanger som "(...) et sterkt og temmelig varig sett tekstnormer med mer eller mindre rom for individuelle løsninger." Når de skriver at noe er temmelig varig, oppfatter jeg dette som at de mener at sjangere på mange måter er dynamiske og i stadig forandring. Jeg ble så fasinert av Charles Bazerman sin artikkel i kompendiet, der han mente at brev er opphav til mange av dagens sjangere. Ta for eksempel lover og andre typer formelle tekster som i dag er nedskrevet i egne sjengere. Før ble disse nedskrevet i brev. Jeg synes at dette viser hvor dynamisk sjangerene egentlig er. At normene for hva en sjanger er stadig endres ettersom samfunnet endrer seg og utvikles. I Susanne sin blogg, skrev jeg noe om at sjangere kanskje ikke er like overalt i verden. Jeg kom i den forbindesle til å tenke på familiens Plan-fadderbarn i Guatemala. Da vi fikk brev fra henne, ble vi overrasket! For der sto det "God ble you" i annenhver setning. Hun takket oss for alt, og ordla seg på helt andre måter enn et lite norskt barn ville ha gjort. I innledningen sto det "dear mr Halse" osv... Der ser man virkelig hvor stor forskjell det er på bare hvordan brevsjangeren er. Det som sikkert er en fellesnevner, er at man starter med en form for hilsning, og avslutter med å skrive hvem brevet er fra. Men hvordan man gjør dette, og ellers fyller brevet, varierer veldig mye fra land til land. Og ikke minst fra før og fram til nå.

Jeg leste foresten nettopp Randi sitt innlegg også, og jeg synes hun kom med en del gode poeng. Spesielt tenker jeg på det husn skrev om at sjangrene gjør det lettere for leseren og for skriveren. Når man leser en tekst som er skrevet i en viss sjanger, vet man til et visst punkt hva som venter. I tillegg kan den som skriver teksten forvente enn viss kunnskap av mottaker av teksten. Dette gjør at kommunikasjonen går lettere. Et eksempel som ikke er skriftlig sjanger, kan være sjangeren "forelesning". Alle vet hvordan forelesningen foregår til en viss grad, i likhet med hvordan vi vet hvordan et eventyr er oppbygd. Kunnskapen om forelesningen innehar både studentene og foreleseren, og dermed trenger ikke foreleseren forklare at studentene skal sitte stille og følge med.

Som jeg nevnte i "part 1", er sjanger noe vi begynner å lære om allerede på barneskolen. Først litt om litt, uten at noen forteller oss at "slik er sjangeren eventyr...osv". Etterhver lærer vi oss flere og flere sjangere som vi både kan kjenne igjen når vi leser de, og i tillegg mestre å skrive ulike sjangere. Jeg vil, som Bazerman, si at sjangere hjelper oss til å navigere innenfor ulike teksttyper i hverdagen. Det at vi har kunnskap om sjangere gjør at vi kan lese de sjangerene vi vil og behøver. Slik at vi for eksempel ser forskjell på en boligannonse og en avisartikkel. Det å mestre sjangere er i så måte en veldig stor del av hvor godt vi mestrer hverdagen.

Ja, nå er klokka ti over 11, og jeg kommer ikke på så mye mer å skrive om akkurat nå. Kanskje det kommer en part 3 også:)